”Foreningen for senkede skuldre og det gode liv”

Av Cubaneren

Playa de la Roya – 30. oktober 2016

Berit Sørebø, nylig medlem av ”foreningen for senkede skuldre og det gode liv” har sendt oss en stemningsrapport for sitt besøk – god lesing!

Sitter helt ytterst på baugen, med beina på pulpitten, albuen hviler behagelig mot spinakerbommen, og jeg lener meg tilbake mot forstaget. Kjenner den svake gyngningen i båten, og hører dønningene slå mot rullesteinene på stranda, en behagelig lyd, faktisk den eneste lyden. Foran meg ligger havet, det store havet, blått og stille kun med noen små fine krusninger. Krusninger som solstrålene treffer, og danser en glitrende dans med. Muligens en samba de har danset hele veien fra Brasil, for på andre siden av havet, rett frem foran båten er Brasil neste land. Det er kanskje også til Sør Amerika de skulle, flokken med Spekkhoggere som akkurat passerte på utsiden av bukta. Jeg kjenner lukten av sjø og salt. Kjenner roen i kroppen og hvilepulsen, som de siste dagene virkelig har fått kjørt seg, innta hele meg. Tenker så heldig jeg er som får oppleve akkurat dette.

For 5 dager siden satt jeg å små hutret på togstasjonen i Holmestrand, det var 2-3 grader og lett regn. Bagen var pakket med røstjern, gasspatroner, ”skolekritt”, ” tyrkisk pepper” og klær, ja alt for mye klær, spesielt av den varme sorten…….. Kursen var satt mot Tenerife via Gardemoen og London, og videre med båt til La Gomera. Målet for turen var Cubaneren, kanskje ikke båten, men Maren og Karl Otto. Få treffe igjen ei venninne som jeg de siste årene har fått bli kjent med, og som jeg setter veldig stor pris på. Få skravle om alt og ingenting, senke skuldrene, puste ut, og bare koble av noen dager. Da jeg gikk i land på La Gomera, var været nesten som hjemme, kun to ting var forskjellig, det regnet mye mer, og temperaturen hadde fått en ekstra null bak seg. Der stod jeg, dro hetta over hodet, og speidet utover havna. Det tok ikke lang tid før jeg spottet Cubanerens lekre mast, dekorert med Elvstrøms røde flagg. Smilet meldte sin ankomst og regnet ble raskt glemt. Regnet ble definitivt glemt når jeg tittet inn i cockpit, og smilene til skipperinnen og skipperen møtte meg. Etter et par kopper kaffe, mye gjensynsglede, en sjokoladebit, og en liten lu, tittet også sola frem.

De neste dagene utforsket vi øya. Karl Otto fikk prøvd seg som Rally sjåfør på øyas særegne veier. Tror det står skrevet i øyas veibygge lov, at det ikke er tillatt å bygge rette veier, samt at flate veier heller ikke er ønskelig. Det gikk enten opp eller ned og alltid i en sving. Som ekte nordmenn måtte vi få med oss en tur til toppen av øya, 1487moh. og det at tåka lå tett der oppe, var selvfølgelig ingen hindring. Fra toppen gikk vi ned til et lite lokalt spisested. Stien nedover gikk igjennom en blanding av regnskog og urskog, nedover og nedover, sving etter sving, i ca. 5,7 kilometer. Dermed fikk vi ”logget inn” litt sure legger dagen derpå. Fra fjellturen dro vi så ned til havet og stranda igjen. Nå hadde så absolutt sola kommet frem, og vi fikk prøvd ut stranda med sin lavasorte sand og ikke minst de store bølgene. Bølger som også viste seg å være ganske så fulle av sand. Konklusjonen på den aktiviteten var, bølger er morsomme å leke i, og sanden finner frem på de mest utrolige steder.

Litt shopping, og noen restaurantbesøk fikk vi også med oss i San Sebastian,  før vi kastet loss, og dro ut på jakt etter en passende bukt for ankring.

Det er her i denne bukta jeg sitter nå, og ser utover havet. Ei bukt som så litt ”gudsforlatt” ut da vi ankret opp. Med høye golde fjell på hver side og ei rullesteinstrand. Over oss himmelen, under og foran oss havet. Det eneste tegn til liv var en og annen kaktus som forsøkte å klamre seg fast i fjellsiden. En plass uten vei og mobildekning. Men for et fantastisk sted, og for noen flotte dager vi har hatt her.

Kveldene og nettene med kullsort himmelen, overdrysset av alle verdens stjerner, og  et like mørkt hav under oss. Natt bade i mørket, ligge å flyte med mørke over, under og rundt oss, kun opplyst av ivrig morild og stjerner. Middager i cockpit, hvor Maren tryllet frem de beste retter og Karl Otto serverte godt drikke til. Sitte der å snakke og diskutere om mer eller mindre informative temaer, og andre trivielle ting som måtte falle oss inn. Smil, latter og senkede skuldre.

Dagene; våkne til Marens alltid brede smil og ”godmorgen”, med nykokt kaffe og en liten sjokoladebit, servert i lugaren. Stå opp med solen til et bedre Bliw bad. Finne frem solkremen, boka og ta solhatten på. Sette seg foran i baugen å lese litt og skrive noen ord. For så å ta et bad igjen.  Krystallklart vann, med et yrende  liv. For det er der nede i havet livet i denne bukta er. Et liv også jeg fikk lov til å besøke igjen. Etter 21 års pause, var det på tide å ta opp dykking igjen. Jeg fikk frisket opp i litt smårusten dykketeori før Maren tok meg med til bunnen. Smilet var så absolutt på plass etter første visitt der nede, og det gav mersmak. Etter litt mer trening kjente jeg at skuldrene senket seg også her ned i undervannsverden. Jeg har igjen fått oppleve livet der nede, i et element hvor man virkelig er på besøk. Se solstrålene bryte vannflaten, steinene, sandens mønster, fargene og fiskene, noen lange og noen tykke, med alle regnbuens farger. Studere kråkebollenes mørke spyd, litt skremmende, men også spennende. Hilse på en nysgjerrig krabbe før den piler av sted under en sten, ja rett å slett bare få observere livet rundt meg. Kjenne at jeg flyter rundt i en behagelig driv av bølgende bevegelser.

Tenk at denne litt gudsforlatte bukta, hadde så mye å by på, og ikke minst Cubaneren. Den lange slanke smekre skjønnheten, som danner en perfekt ramme rundt atmosfæren om bord. Gjestfriheten til dere to, skipper og skipperinne. Samtalene, latteren, gleden og den gode følelsen av bare å få være. For meg har dette vært det perfekte sted, og ikke minst selskap å tilbringe en ”pust i bakken” med.  Jeg har virkelig får kjenne smaken av det gode liv. Et sted hvor hverdagens støy ikke eksisterer. Skuldrene kan hvile, og livet bare være det det er. Turen min går mot slutten, om ikke lenge sitter jeg på flyet på vei tilbake til hverdagen. Jeg kommer til å sitte der med to følelser i kroppen. Den ene, en tristhet for igjen å si hadde til dere, og ikke vite når vi treffes igjen. Den andre, et stort smil av takknemlighet og tilfredshet over alt jeg har fått oppleve, og alle minnene jeg tar med meg hjem. Nok en gang tusen takk for en uforglemmelig uke med dere. Jeg ønsker dere en god reise videre og krysser fingrene for at vi sees igjen før dere legger til på brygga i Åsgårdstrand.