Curacao – Panama

Etter å ha plottet ruten viste det seg at vi skulle ut på en tur på 650 mil – jaja, 50 mil fra eller til betyr ikke så mye. Vi har absolutt fått et nytt forhold til distanser, noe vi for så vidt får etter hver langtur, men uansett så snakker vi over de mulighetene som finnes i nærområdet vårt (når vi er hjemme altså). Nærområdet strekker seg jo egentlig både innover til Finland, sydover til Nederland, vestover til Island og selvfølgelig nordover til de tre nordligste fylkene våre. Alt dette er tilgjengelig med litt planlegging og bruk av påske- og sommerferie.

Når det er sagt så kan seiling på de breddegrader vi er på nå også (10.55 N) også anbefales. Vi dro ut fra Curacao på torsdag ettermiddag, nå er det søndag ettermiddag. Fra Curacao hadde vi fantastiske forhold med genakerseiling og fart på mellom 10 og 13 knop i ca 20 knop vind og medstrøm. Vi hadde passert Aruba etter drøyt 7 timer og fortsatte videre vestover. Når vi skulle falle av litt så det ble for dypt for genakeren (A5) så måtte vi jo bytte til noe annet. Vi endte opp med, siden vi også forventet noe mer vind, å gå over til spridd genua og med hardværsfokken/stagseilet skjøtet på le side samt storseil. Det er en setting som fungerer sjokkerende bra. Vi skjærer fortsatt 15-20 grader opp fra platt for å slippe den håpløse rullingen, som kommer om man ligger helt platt. Når det lysnet igjen og det ikke kom noe mer vind så fyrte vi opp spinnakeren og hadde en fantastisk seilas langs Cartagena kysten – Columbia. Det har ikke vært en sky å se hverken dag eller natt, ingen byger og i det hele tatt så har vi hatt enkel, rask og behagelig seilas som i den målestokken nok er på topp av lista av den seilingen vi har gjort til nå (ikke bare på denne turen).

Watt & Sea hydrogeneratoren er også en riktig dings for oss, den funker vel egentlig bedre enn vi håpet. Når vi seiler i 8 knop og oppover kan vi kjøre watermaker, autopilot, kjøleboks og alt annet vi har som trekker strøm så mye vi gidder. Jeg synes ikke det bremser båten noe heller. Når vinden løyer ned under 10 knop og vi sliter med å holde oss noe særlig over 6 knop synes jeg det bremser merkbart, og da gir det jo heller ikke noe særlig strøm. På den annen side så kan vi jo da bare starte opp motoren i ny og ne for å få strøm, en time i døgnet er plenty. I så lett vind håndstyrer vi også mye bedre enn autopiloten så vi bruker jo mindre strøm.

Ellers så har vi gnagd på en tunfisk så det snart tyter ut av øra. Først som sushi middag, dag nummer to som biff middag og i dag rester til lunsj. Vi fikk opp en perfekt 3-4 kilos som ikke stakk av med hverken søkke, snøre eller krok men hoppet pent og lydig om bord. Utrolig godt med så ferske varer!

Nå har det blitt stille og vi kjører motor. Det er 150 mil igjen, men det er også bra å konstatere at den «nye propellen gir bra fremdrift. Ikke noe dårligere enn den trebladeren vi hadde. På 1600 omdreininger går vi i 7,5 knop! Når det gjelder revers så har vi vel konstatert at den er av et ganske mye dårligere kaliber, men det er tross alt et døgn til vi trenger reversen så det skal vel gå bra. Litt annerledes at den ikke slår seg ut av seg selv når vi kjører forover så vi må en liten touch innom revers for at den skal slå seg ut. Noen som har vært borti det? Det er en litt nedslipt 19 tommer (til 18) Gori toblader.

Før vi startet motoren så har vi jo seilt og vi er fortsatt veldig glade for at vi har en båt som seiler bra og at vi har seil til alle anledninger. Det er for oss 100% utenkelig å dra på en slik tur uten skikkelige sløre- og lenseseil. Det er faktisk det som gjør turen så bra som den er. Det å kjenne på kreftene, vite at det er 600 mil til med bruk av vind, bølger og seil å øve til å bli flinkere til å styre osv. Vi gleder oss selvfølgelig til å komme på land og se nye steder, folk og kulturer men når vi har vært der en stund så vil vi ut å seile. Seilingen er definitivt i hvert fall halve opplevelsen vår av denne turen!