St. Lucia til Bonaire

Av Cubaneren

Lille julaften: Nå er vi altså kommet oss halvveis inn i det Karibiske havet, rettere sagt til de Nederlandske Antiller og den østligste av de tre øyene Bonaire. Dette er et snorkle- og dykkeparadis som vi gleder oss til å utforske. Det er en bøyehavn så båtene ligger tett og trygt på hver sin bøye. Det er helt super snorkling og dykking rundt båten, men i tillegg til det så er det bøyer på hele vestsiden av øya med dykkesteder. De kan vi kan bruke inntil to timer for å gjøre dykket og så må vi finne en annen bøye for nytt dykk eller gå tilbake til havna. For oss som har alt utstyret med oss så virker det som om dette stedet er ideelt for oss!

Vi dro fra St. Lucia for fire dager siden, etter 32 fantastiske dager sammen med Harald og Otto. Ingen av oss har vel vært sammen med våre fedre så lenge siden vi flyttet hjemmefra. Og ikke de med oss heller. Tida har gått kjempe fort, men det var to herrer som gledet seg til å komme hjem. De grudde seg til flyturen hjem etter å ha flydd helt ned til Granka, som hadde vært en veldig lang tur! Vi så også fram til å ha Cubaneren for oss selv noen dager. Men da vi dro fra kai og seilte ut kanalen til Rodney bay var ikke et øye tørt ombord. Det var kjempetrist å se Harald, Otto og Inger stå igjen på brygga. Mens vi tørket tårene og satte seil spratt flygefiskenen rundt båten. Karl Otto kommenterte at disse hadde til og med fattern sett. Otto var nemlig litt misfornøyd med å bare ha sett flygefisk engang over atlatneren og ingen hadde kommet ombord. Første seilnatt uten Otto ombord og vi hadde tre flygefisk på besøk i cokpit og flere på akterdekk.

Overfarten var de to første dagene av det litt røffe slaget, med to rev og spridd hardværsfokk. Høy hastighet og fokus på å passe på utstyret. Til dels ganske kraftige byger, den kraftigste vinden vi så på instrumentet var 43 knop, mest spektakulære seilopplevelsen var 18,5 knop fart på storseil med to rev og et blafrende flagg på hekken – uten seil foran masta. Senere på turen når vinden hadde løyet litt var det også heftig med autopilotsurf på 14,5 knop i nesten et minutt.

Vi ble kjent med en ganske effektiv jeger. Båtene jager opp mye flyvefisk og denne jegeren (fuglen på bildet altså) hadde åpenbart skjønt det. Den var rundt oss i timesvis og ikke kan vi skjønne at den kunne fly etter hvert for den spiste mye fisk. Den hadde i grunn hele registeret; stupangrep, inn i bølgen på ene siden og ut i flyvende stil med fisk på andre siden og rett og slett fiskesnapping i lufta. Det kan ikke være helt enkelt å være flyvefisk, enten er de middagsmat nedenfra, ovenfra eller de er også såpass ukloke at de på natta flyr om bord i båten. De som havner i cockpiten blir som regel reddet men Maren hadde opprydding på akterdekket en morgen og 5 flyvefisker hadde funnet veien dit i løpet av natten. Det var også en akkar (squid) som hoppet opp og tok tak i genuaskjøtet. Den ble også reddet tilbake til sitt rette element.

Om noen timer får vi nytt besøk, Rune og Anita kommer hit og vil være med oss i jula og nyttår. Vi gleder oss og vi skal finne oss en strand med hvit sand (de er for øvrig nesten overalt) så vi også får nyte en hvit jul!