Søndag 19.03.17 Playa del Panama
Vi er tatt til fange av Papagayovinden. Papagayo eller gapwinds er rett og slett mye vind som kommer over land der det ikke er fjell i veien. Her på grensa mellom Costa Rica og Nicaragua er det Papagayo land. Vinden blåser opp mot 40 knop. Den kommer i kuler med forskjellig styrke og retning, dette gjør den utrolig vanskelig å seile i. Bølgene gjør det ikke noe bedre, de er krappe og går mot Stillehavs svellet. Vi prøver å finne et system i vinden, når den blåser mest osv, men Papagayoen har ingen rutine. I går hadde vi vindstille fra kl 05 til 0930! Lengste vindstille periode på lengre, i dag var det lite vind mellom 07 og 0830.
Vi har sjekket ut av Costa Rica og er ivrige på å seile videre. Vi får Suzanne om bord den 1 april og skal møte henne i Huatulco i Mexico. Huatulco ligger 700nm unna og vi må gjennom to Papagayo områder, en Costa Rica og Nicaragua, den neste ligger i bukta som skiller Nicaragua, Honduras og El Salvador. I Mexico møter Tehuantepec vinden oss. Vi har derfor forberedt Cubaneren for hardvindsseiling. Tryseilet er festet, stormfokk har tatt plassen til hardværsfokka og hardværsfokka står på code0 plassen. Skal se at det blir vindstille snart.
Mens vi venter henger vi med våre venner i Sao Nicolau og Arielle. Forteller dyrehistorier og annet sladder. Jeg (Maren) har vært litt misfornøyd med å ikke ha sett skilpadde, så jeg satt og furtet over dette da vi seilte opp fra Playa Samara til Playa del Coco. Og hva får jeg se? To skilpadder som har sex sklir forbi Cubaneren!
På en dag som i dag kan det jo være på sin plass med litt tanker rundt ankring også. Vi har vært på tur i snart 9 måneder, i Europa var det mye marinaopphold men vi har ca 100 døgn på svai dinglende etter ankeret vårt. En gang har vi opplevd å ikke få feste på første forsøk, vi har til nå aldri dregget. Vi har en relativt lett båt som igjen gjør den mer utsatt for vektøkning i form av utstyr enn ved en tyngre båt. Når vi skulle velge anker var det derfor et poeng å gjøre den installasjonen så lett som mulig. Etter et besøk på utstyrsmessen METS i Amsterdam for et par år siden med trekking av minianker i en sandkasse samt overbevisende kunnskap fra produsent endte vi derfor opp med Ultra anker. Tungt i bunn, vinger flere steder som sørger for optimal graving i sand og gjørme gjør at 16 kg anker kombinert med 15 m 8 mm kjetting og 40 m tau er plenty for at vi sover godt, helt til vi ramler ut av senga fordi det bølger for mye. Som produsenten mente, det er ikke kjettingvekt og lengde på den som er det viktigste, det er utformingen av ankeret. Noen sier jo også at man må ha 3x dybden i Oslofjorden, 5x i Atlanteren og 7x i Stillehavet. Vi har temmelig nøyaktig 3x dybden ute på høyvann og på toppen av svellet hver gang, og det funker, selv i dag når det har stått 33 knop vind på vindmåleren og vi er oppankret på rundt 10 m dyp.
Mexico next! Vi seiler avgårde i natt for å komme forbi de verste vindområdene når det er roligst, tidlig på morgenen!