Vi kom frem til Panama etter temmelig nøyaktig 4 døgn på sjøen. De siste ca 150 milene hadde vi vindstille så det ble en del motorkjøring, men den ”nye” propellen fungerte veldig bra. Vi går omtrent akkurat like fort som før. Det var ikke helt lett å bli klok på rutinene for innsjekking men vi har vel kommet til at vi antagelig har gjort det meste rett. Vi hadde siktet oss inn mot Puerto Lindo, som i alle kart og pilotbøker vi har om bord nesten er helt fraværende. Ankret opp syd for Isla Linton og fikk fortjent ankerdram. Neste morgen bar det inn på land og tollklarering. På land traff vi Cecilie og Mark, da de var der for å ta i mot World ARC båtene som nettopp var ferdig med sin andre etappe. Videre skulle vi ta en tur i buss eller taxi til Porto Bello for stempel i pass hos immigration. Det skulle dog vise seg å ikke være helt enkelt da det visstnok var en eller annen form for protest og demonstrasjoner på veien. Vi tok da båten de 8 milene i stedet. Etter litt ”løping” mellom kontorer og et apotek som kunne kopiere papirer var vi klarert og kan henge i Panama i et halvt år, om vi ønsker det..
Porto Bello er en by som mange av kolonimaktene slåss mye om i sin tid. Det er en veldig god naturlig havn som ikke har noen navigasjonsutfordringer før man er omtrent på land. Det er mange gamle fort rundt hele bukta men de er i litt dårlig stand dessverre. Mye av fortene ble i sin tid også revet for å brukes i utfylling av bølgebryteren foran Colon og inngangen til Panama kanalen. Uansett så var det veldig trivelig i Porto Bello, en by med mange back packere, og god stemning!
Fra Porto Bello dro vi litt østover igjen og fant en bukt med sandstrand 270 grader rundt båten, Playa Blanco. Nå hadde vi jo hatt vindstille i et par døgn så vi begynte å tenke at da er det vel sånn det pleier å være? I løpet av natten økte vinden og det ble en del svell. Inne i vår bukt var det jo ikke noe vind og vi lå trygt men det ble litt rulling og ikke mer enn sånn passe god søvn.
Neste morgen pekte vi baugen igjen østover og mot vinden. Vi skulle til San Blas. Vi sto opp kysten nesten alle de 40 milene som skulle tilbakelegges og støttet litt med motor helt på slutten. Vi gikk inn til Porvenir som er det offisielle punktet / stedet for innsjekk. Øya består av to bygninger og en flyplass. Flyplassen var ikke voldsomt trafikkert (vi så ikke ett fly) så Maren fikk en joggetur på den og Karl Otto en god runde på rulleski. Flystripa ble bygget av amerikanerne under andre verdenskrig. Det er 5-6 slike flyplasser i San Blas og frem til rundt 2000 var fly og båt den eneste måten å komme seg til og fra. Nå er det også en vei som går til Carti Området.
Etter Porvenir dro vi 2 mil østover til Lemmon Keys. Ankret opp, og her var det ikke så dumt å snorkle. Det var en fin rokke som svømte rundt båten vår – linselus. Videre fikk Karl Otto Snorklet på litt forskjellige ankere. Folk ankrer opp ganske ulikt. De fleste bakker ikke ned ankeret sitt men legger ut så mye kjetting at de egentlig bare ligger på den. Vi sitter som støpt med vårt 16 kilo Ultra Anker med 15 m 8 mm kjetting, 10 m blytau og ellers at vi legger ut dybden x 3-4. Det gir også fornuftig sving bue i vindreininger (som jo er veldig små her). Lemmon Keys kunne også by på en bar på land.
Vi hadde lyst til å besøke et av samfunnene her, av den tradisjonelle sorten. De er det flest av i Gulf of San Blas, altså lengst vest. Vi valgte oss Aridup som var et lite hopp sydvest fra Lemmon Keys. Her ankret vi opp og rimelig kjapt kom det en kano roende med to gutter og en dame som skulle selge Molas – de tradisjonelle broderiene som lages her. Vi kjøpt en men skulle jo på land for å se hele utvalget. Det ble en litt merkelig opplevelse, da alle ”kastet seg over oss” for å selge det de hadde ac skjell, molas, og annet håndarbeid. Kommunikasjonen var vanskelig, Maren frisker jo opp i spansken sin for tiden men Karl Otto må også lære seg litt av det der. Høvdingen (tror vi) dukket opp og skulle ha spenn av oss for å gå i land – og vi var jo allerede det. Vi betalte jo det med et smil men ble litt overveldet av de ellers lettere uorganiserte selgerne så det hele ble en klassisk krasj av kulturer som ikke helt trakk i samme retning. Vi har sett hvordan indianerne bor, vi ser jo at de fisker og ellers så har vi fått en ide om hvordan de lever. Det er for oss en litt underlig greie at de lever på gamlemåten, som virker å være en bærekraftig måte som gir gode liv, samtidig som det er noen mystiske takster – i dollar – som kreves inn omtrent bare for å plassere foten et sted. Uvant for oss, vi vil jo heller bruke penga på gode minner enn mystiske kvitteringer. Vi har jo betalt for cruising permission i hele San Blas, 80 dollar for en måned, men den virker svært få steder!?
Etter Aridup fant vi roen i en utrolig flott naturlig havn omgitt av mangrove skog. Vi ankret opp og konkluderte med at den roen som senket seg rundt båten ikke hadde vært så tilstede helt siden vi ankret opp inne i Kiel kanalen (Flemunder see). Det er jo ingen skjærgård å snakke om i de områdene vi seiler så det er sjødrag overalt, til og med i havner. Nå har vi jo vent oss til det men det var faktisk ganske behagelig med en natt uten en lyd, verken fra bølger, båt eller land.
Etter dette stoppet så måtte vi nærme oss bilveien for Ingrid skulle reise hjem etter å ha vært med oss i en måned. Vi fant en fin bukt bare 500 meter fra land og bilvei. Tok jo da det vanlige ettermiddagsbadet, men plutselig ropte en fyr i nabobåten at vi måtte komme oss opp av vannet da det var krokodiller her! Vi spratt opp men samme hvor mye vi speidet utover ettermiddagen og kvelden så vi ingen..
Ingrid ble hentet av en taxibåt på søndag morgen for biltur gjennom landet og til Panama City. Hun kom trygt dit og vi seilte videre. Los Grullos var valgt ut og vi tenkte å skeie ut med restaurantbesøk. Litt kommunikasjonsutfordringer gjorde at vi forsto det som at ankerplassen var reservert så vi la oss ved den øde naboøya. Her er det jo et paradis, flott snorkling og vi er ankret opp i svømmedistanse inn til land. Den første kvelden vi var her fikk vi besøk av Venancio Restrepo – Master Mola maker, fra øya Mormake Tupu som rett og slett betyr Mola øya. Han kom i en kano med påhenger og båtfører. Hadde med to tønner med Molaer og vi satt i nærmere 3 kvarter for å velge ut noen fine som vi kjøpte. Det er et utrolig flott og arbeidskrevende håndtverk.
